Hopp til hovedinnhold

Kronikk: På tide å våkne i boligpolitikken

Politikerne viser handlekraft når strøm og bensinprisene øker. Men når det gjelder den største utgiftsposten for folk flest, hjemmet, sover de fortsatt.

Nå er tålmodigheten på Stortinget i ferd med å ta slutt.

Et flertall på Stortinget har denne uken bedt regjeringen komme tilbake med konkrete forslag til boliglettelser i lover og forskrifter. De ber om forenkling av byggtekniske krav, reguleringsbestemmelser og planprosesser. Det er et tydelig signal om at også Stortinget har fått nok av utredninger. Nå krever Stortingsflertallet gjennomføring.

At initiativet til dette flertallsvedtaket er tydelig frontet fra Stortinget, anført av Mudassar Kapur, viser at utålmodigheten med manglende gjennomføring nå er bredt forankret. Det gir håp om at boligpolitikken kan bevege seg fra ambisjoner til handling.

Boligkrisen omtales ofte som «stillferdig». Den gir sjelden pushvarsler og fyller ikke gatene med demonstranter. Men den er høyst reell. For førstegangskjøpere krymper utvalget av boliger de faktisk har råd til, særlig for dem uten tilgang til familiebanken. Leiemarkedet vokser, og stadig flere blir stående utenfor.

Når egenkapital blir et familieprosjekt, flyttes risiko og muligheter fra fellesskapet til slekta. Da blir boligen ikke bare et hjem, men også en sorteringsmekanisme. Noen kommer tidlig inn og bygger formue, mens andre betaler stadig mer for å leie.

Slik sementeres klasseskillene, bit for bit.

Kommunalminister Bjørnar Skjæran har selv pekt på at summen av mange gode intensjoner ikke går opp. Krav, regelverk og sektorhensyn gjør boligene dyrere og prosessene tregere. Det er en presis diagnose. Men da må også behandlingen være presis, med færre runder i utvalg og flere beslutninger som faktisk gjennomføres.

Da Skjæran overtok høsten 2025, lå det allerede en bruttoliste med 72 konkrete forslag til forenklinger på bordet. Mange av dem handler om det de fleste er enige om. Vi har for mange fordyrende krav, og plan‑ og byggesaksprosessene tar for lang tid.

Snart ett år senere er få krav kuttet og få prosesser effektivisert. Det er nettopp denne mangelen på fremdrift Stortinget nå reagerer på. Når et flertall ber regjeringen legge frem konkrete forslag, bør det følges opp raskt.

Skal boligpolitikken få samme gjennomføringskraft som strøm‑ og bensintiltak, må forslagene som allerede finnes, settes ut i livet. En midlertidig pause i nye fordyrende krav i boligbyggingen må også vurderes.

Boligbyggere, boligbyggelag og kommuner må ta sin del av ansvaret. I Usbl skal vi fortsette å bygge gode hjem og trygge nabolag. Men vi kommer ikke i mål uten at staten rydder i flaskehalser og fordyrende krav staten selv kontrollerer.

Boligkrisen må behandles som den samfunnsutfordringen den er, med beslutninger, tidsfrister og leveranse. Stortinget har pekt retning. Nå må regjeringen levere.